Utviklingen av laparoskopi, som alle nye medisinske teknologier, var vanskelig og tok lang tid. Opprinnelsen til endoskopi kan spores tilbake til BC. Så tidlig som Hippokratesperioden i 460-375 f.Kr. beskrev folk ved hjelp av et spekulum for å se på endetarmen. På den tiden var folk ivrige etter å se de forskjellige organene og vevene i det mørke kroppshulen for å stille en klar diagnose av sykdommen.
Laparoskop er et type endoskop som brukes til å direkte observere organene i bukhulen. Gynekologisk laparoskopi brukes til å diagnostisere og behandle visse gynekologiske sykdommer. Gynekologisk laparoskopiteknologi utvikler seg stadig og utvikler seg. Det har gått gjennom tre stadier: ① bekkoskopi, dvs. bakre konkav laparoskopi; ② Diagnostisk laparoskopi; ③ Kirurgisk laparoskopi.
(I) bekkoskopi (bakre konkav laparoskopi)
I 1901, på den tyske biomedisinske konferansen, rapporterte Georg Kelling om bruk av cystoskopi for å undersøke de indre organene til en hund etter å ha innpodet gass i bukhulen. Samme år kuttet russisk gynekolog d . 0. også den bakre vaginal fornix under belysningen av pannespeilet og satte inn et cystoskop for å undersøke bukhulen til en kvinne. Dette var den første bekkenskopi, og metoden for intraperitoneal inflasjon som fremdeles brukes i dag, stammer fra dette. Under operasjonen må pasienten imidlertid ligge på knærne og brystet, og den injiserte luften kan skyve tarmen og eksponere bekkenhulen. Denne stillingen aksepteres ikke lett av pasienter, så bruken er underlagt visse begrensninger.
(Ii) Diagnostisk laparoskopi
I 1910 undersøkte Jacobaeus H. C vellykket 3 pasienter med et cystoskop, og han kalte denne teknologien laparoskopi. Under operasjonen ble en kanylepunktering nål satt inn i bukveggen og luft ble introdusert i bukhulen gjennom kanylen, og deretter ble et cystoskop plassert for undersøkelse. På den tiden brukte de fleste leger laparoskop.
Bilde
I 1944 anvendte Raoul Palmer fra Frankrike offisielt laparoskopi på feltet gynekologi og undersøkte et stort antall infertile pasienter. Under operasjonen var hodet lavt og hoftene var høyt i ryggraden (1-1), og det ble understreket at abdominaltrykket skulle overvåkes. I løpet av de neste 20 årene brukte Europa for det meste laparoskopi, men USA hadde en tendens til å fortsatt bruke bakre konkave endoskop. Palmer R fortsatte å øve og utviklet laparoskopiske driftsrutiner. I 1963 publiserte han en monografi som systematisk introduserte laparoskopiske operasjonsrutiner. I 1963 publiserte han en monografi som systematisk introduserte noen relativt enkle operasjoner under laparoskopi, for eksempel egglederventilasjon og fluidperfusjon; Enkel organadhesjonsseparasjon; cyste punktering og ambisjon; endometriose foci elektrokoagulering og elektrokauteri; biopsi; Fallopian tube -elektrostrostrostilisering, etc. Selv om mange leger har gjort unødvendige innsats for popularisering og utvikling av laparoskopi, frem til 1960 -tallet, var det fremdeles veldig få fødselsleger og gynekologer i Europa som brukte endoskop, og de fleste deler av verden forsto ikke denne teknologien i det hele tatt. I USA ble det også avvist av de fleste universitetsoppfødsler og gynekologiavdelinger.
Det var en snuoperasjon etter 1970 -tallet. Laparoskopi utviklet seg plutselig raskt i Europa og Nord -Amerika, noe som hovedsakelig var basert på to grunner: ① på grunn av forbedring av instrumenter. Store fremskritt innen medisin er ofte nært knyttet til forbedring av instrumenter. På grunn av oppfinnelsen av kalde lyskilder og glassfiberendoskop på det tidspunktet, ble fremkomsten av SEMMs kunstige pneumoperitoneum overvåkningsanordning, den automatiske pneumoperitoneumsmaskinen og ytterligere forbedring av elektrokoagulering og elektrokauteri, sikkerhet for å ta opp pneumoperitonum øket. ② På den tiden var verdens befolkning blomstrende, og mottiltak var presserende nødvendig. Obstetricians og gynekologer la et tungt ansvar og måtte finne en trygg og akseptabel steriliseringsmetode umiddelbart. På denne måten ble laparoskop brukt for å løse dette presserende problemet. Fordi det er mindre invasivt og ikke krever laparotomi, kan det aksepteres av både pasienter og gynekologer.
Noen mennesker beskriver den eksplosive spredningen og promotering av laparoskopi i USA på den tiden. I 1972 ble Association of Gynecological Laparoscopy (AAGL) opprettet i USA med Phillips som styreleder. I 1984 hadde 13 laparoskopiske konferanser blitt holdt i USA, med 51 land som deltok og mer enn 4000 medlemmer. På bare noen få år ble det publisert statistikk over millioner av laparoskopiske steriliseringer. På den tiden ble omtrent 95% av laparoskopiske operasjoner i USA brukt til tubal sterilisering.
Bilde
Selv om gynekologisk laparoskopi utvikler seg kraftig, har anvendelsen fortsatt visse begrensninger. For det første opererer kirurgen i en tvangsposisjon, det intraoperative synsfeltet er lite, og den fysiske anstrengelsen er betydelig. På 1960-tallet - 1980-tallet ble laparoskopi utført av kirurgen alene under den direkte visjonen om okularet (figur 1-2), og assistenter og besøkende kunne bare se det kirurgiske feltet direkte gjennom undervisningsspeilet (figur 1-3, figur 1-4). Kirurgen er en passiv og begrenset stilling som bøyer seg for å observere det kirurgiske feltet gjennom okularet, og det er vanskelig å operere med letthet. For det andre, med økningen i typer og vanskeligheter med kirurgi, når de møter vanskeligere hemostase og utilsiktet organskade, er de ofte hjelpeløse, fordi det ikke er mange behandlingsmidler på det tidspunktet, og grepet er ikke stort, og må ofte overføres til åpen kirurgi for behandling. Fram til midten av 1980-tallet var gynekologisk laparoskopi begrenset til diagnose og den ovennevnte operasjonen med lavere risiko, og tilhørte fortsatt kategorien diagnostisk laparoskopi.
Bilde
(Iii) Kirurgisk laparoskopi
Bruken av TV -kamerasystemer i laparoskopi og nøyaktige og effektive hemostaseteknikker har gjort det mulig for laparoskopi å gå fra diagnose til kirurgi.
På slutten av 1970 -tallet prøvde noen å bruke kameraer for laparoskopi. Dr. Nezhat i USA var en aktiv talsmann. Selv begynte han å bruke TV -laparoskopi til operasjon i 1980. Imidlertid, fordi kameraet var tungt og oppløsningen på skjermen var lav, var det fremdeles ikke mange brukere på begynnelsen av 1980 -tallet. Med utviklingen av elektronisk bransjeteknologi, miniatyrisering av kameraer, fremkomsten av mikrokameraer og fremveksten av høye - oppløsningsmonitorer, var det først på midten av 1980-tallet at TV-laparoskopi-teknologi som i dag var tilgjengelig. Det kirurgiske feltet vises tydelig på skjermen, synsfeltet utvides, og mange leger kan se den kirurgiske prosessen samtidig, noe som bidrar til tekniske utvekslinger og diskusjoner, og også letter samarbeidet mellom assistenter og bistand fra anestesiologer (figur 1-5).
Bilde
På 1980 -tallet ga professor Kurt Semm ved University of Kiel i Tyskland store bidrag til gynekologisk laparoskopisk kirurgi. Han utforsket stadig nøyaktige og effektive metoder for hemostase under mikroskopet og oppfant mange nyere kirurgiske instrumenter og utstyr samt nye teknologier. Such as laparoscopic suturing instruments, internal coagulation devices, flushing pumps, various forceps, scissors, tissue crushers, cutters, etc. Now there are various means of laparoscopic hemostasis, including monopolar electrocoagulation, bipolar electrocoagulation, thermal coagulation, ligation loops and sliding knot technology, sliding knot internal ligation with extracavitary knotting, Intern suturteknologi med intracavitær eller ekstrakavitær knytting, titanklipp, stiftere, etc. Teknologiske fremskritt har gjort det mulig å fullføre mer komplekse operasjoner under mikroskopet. I 1988 utførte Reich H den første laparoskopiske totale hysterektomi, som var en viktig milepæl i gynekologisk laparoskopisk kirurgi. På slutten av 1980 -tallet har omfanget av gynekologisk kirurgi utvidet seg. Ovarialt teratom og adnexal cysteoperasjon, salpingostomi og adhesjonsseparasjon for infertilitet, endoskopisk konservativ kirurgi og salpingektomi for ektopisk graviditet, etc., har blitt enstemmig anerkjent kirurgiske indikasjoner og har begynt å utvide seg til generell kirurgi.
Med utvidelsen av kirurgiske typer, økningen i vanskeligheter og mangelen på erfaring fra nybegynnere i populariseringsprosessen, har kirurgiske komplikasjoner økt. Imidlertid har forbedringen av endoskopiske kirurgiske teknikker, akkumulering av kirurgers opplevelse og suksessen med å reparere ureterale og tarmskader gjort det mulig for laparoskopisk kirurgi å utvikle seg til stadiet med rekonstruksjon av organfunksjon, noe som forbedrer beredskap og kontroll av forskjellige komplikasjoner.
Nå er gynekologiske operasjoner som kan utføres ved tradisjonell laparotomi, alle fullført ved laparoskopi, til og med omfattende hysterektomi, radikal hysterektomi for tidlig livmorhalskreft, bekken lymfeknuter i noen-}} aortic lymf node reseksjon, etc. Med avansert endoskopisk teknologi er blitt erstattet av laparoskopisk kirurgi.
Bilde
Ii. Utvikling og nåværende status for gynekologisk laparoskopisk kirurgi i Kina
Mitt land begynte å innføre laparoskopi i gynekologi på 1960 -tallet. På grunn av at lyskilden var elektriske lamper, var effekten imidlertid ikke tilfredsstillende og kunne ikke fremmes. Siden 1979 har Jordan Phillips, president i American Laparoscopy Society, ført teamet sitt til landet mitt mer enn 10 ganger, holdt foredrag og utført operasjoner i mange store byer i Kina, som har fremmet og fremmet utviklingen av laparoskopi i Kina.
Før 1990 -tallet var det et stadium dominert av diagnose, inkludert ovariebiopsi, liten cystepunktering og sterilisering av eggledere. Etter 1990 -tallet utviklet laparoskopisk teknologi seg raskt og gikk inn i stadiet av endoskopisk kirurgi. De siste årene har ikke bare medisinskoler, provinsielle og kommunale sykehus, men til og med noen fylkes- og bysykehus utviklet laparoskopisk teknologi. De aller fleste operasjoner er for godartede lesjoner, og noen mennesker har prøvd å bruke den til å erstatte den andre laparotomi for ondartede svulster.
For tiden er både innenlandske og utenlandske gynekologiske laparoskopiske operasjoner klassifisert i henhold til kompleksiteten, fra lett til vanskelig. Den redaksjonelle komiteen for det kinesiske tidsskriftet for fødselshjelp og gynekologi organiserte relevante eksperter for å diskutere i 1997 og foreslo et utkast til den gynekologiske laparoskopiske operasjonsspesifikasjonen. Dette har blitt en rutinemessig forskrift som alle er enige om.
De siste årene har de fleste sykehus i mitt land som har utført laparoskopisk kirurgi nådd nivå 2 -nivået, og få kan dyktig fullføre nivå 3 -operasjonen, og det er få rapporter om å fullføre nivå 4 -operasjonen. For tiden forbereder flere og flere sykehus seg på å utføre eller bare starter.
Iii. Sammenligning av fordelene og ulempene med laparoskopisk kirurgi og tradisjonell kirurgi
De enestående fordelene med laparoskopisk kirurgi er små kirurgiske traumer, mindre smerter for pasienter, rask postoperativ utvinning, tidlig gjenopptakelse av arbeid, og kan oppnå de samme eller enda bedre terapeutiske effektene som tradisjonell laparotomi.
Gjenoppretting av gastrointestinal motilitet etter laparoskopisk kirurgi er betydelig raskere enn det etter åpen kirurgi. Noen mennesker brukte gastrointestinal manometri for å registrere gastrointestinal migrasjonsmotilitetskompleksbølger for å sammenligne endringene i gastrointestinal motilitet etter laparoskopisk kolecystektomi og åpen kolecystektomi. Resultatene viste at begge operasjoner eliminerte normal gastrointestinal motilitet. Tiden for gastrointestinal migrasjonskompleksbølger for å gå tilbake til det normale i den endoskopiske reseksjonsgruppen og laparotomigruppen var henholdsvis 14,3 timer ± 2,5 timer og 38,7 timer ± 4,2 timer etter operasjonen (p (P (P<0.01), and the time for anal exhaust was 23.3h±6.1h and 43.4h±7.2h after surgery, respectively (P<0.01).
Den mindre effekten av endoskopisk kirurgi på gastrointestinal funksjon kan være relatert til den lille snittet i bukveggen, mindre tarmmanipulering, mindre postoperativ sårsmerter og mindre traumatisk respons i kroppen.
Laparoskopisk kirurgi har imidlertid visse begrensninger og potensielle risikoer i anvendelsen, hovedsakelig i følgende aspekter:
(I) Bruksområdet for laparoskopisk kirurgi er smalere enn for åpen kirurgi
For eksempel er pasienter med hjerte- og karsykdommer, lungeinsuffisiens, tarmhindring og diffus peritonitt, blodsystemets sykdommer, magemasser som er større enn 4 - månedens livmor, eller tidligere abdominal kirurgi og omfattende intra-abdominal adhesions alle kontraindikerte for laparoskopisk kirurgi. Hvorvidt ondartet kirurgi kan utføres under et mikroskop er fremdeles kontroversielt blant klinikere.
(Ii) Det er en viss prosentandel av konvertering til laparotomi i laparoskopisk kirurgi
Under laparoskopisk kirurgi er det alltid muligheten for konvertering til laparotomi på grunn av mangelen på erfaring fra kirurgen, kompleksiteten i lesjonen, eller problemer med ytelsen til utstyret eller instrumentene. Dette er også et av problemene som medisinsk personell skal forklare pasientens familie før operasjonen.
(Iii) Forekomsten av komplikasjoner er høyere når erfaringen er utilstrekkelig
Mange komplikasjoner er ikke til stede i laparotomi, for eksempel komplikasjoner relatert til pneumoperitoneum, for eksempel subkutant emfysem, pneumothorax, gassemboli, hyperkapnia, etc. Det er også noen som sjelden forekommer i denne veggveggen, og en annen Oppdaget i tid og behandlet så snart som mulig, vil de sette pasientens liv i fare. I tillegg kan vanlige komplikasjoner av laparotomi også forekomme ved laparoskopisk kirurgi, for eksempel skade på tilstøtende organer, blødning, infeksjon, etc.
Det er spesielt viktig å påpeke de sjeldne og alvorlige komplikasjonene etter laparoskopisk kirurgi. Slik som tarmskemi, bilateral binyreblødning og akutt binyrekrise. Dette er nye problemer som bare har blitt anerkjent de siste årene ettersom antallet operasjoner har økt.
Med kontinuerlig forbedring av teknologi og ytterligere forbedring av utstyr og instrumenter, vil forekomsten av komplikasjoner selvfølgelig avta betydelig.
IV. Sentrale spørsmål i promotering av laparoskopisk teknologi
Typene laparoskopiske operasjoner øker gradvis, og anvendelsesområdet utvides. Denne teknologien vil bli promotert på flere sykehus. På dette stadiet har imidlertid laparoskopisk kirurgi flere komplikasjoner enn laparotomi, noe som har mye å gjøre med kirurgens ferdigheter og erfaring. Spesielt mangler mange laparoskopiske kirurger i Kina for tiden formell trening, og det mangler anerkjente standarder for evaluering av kirurgisk kvalitet. Som en ny gren av disiplin har laparoskopisk kirurgi ennå ikke blitt fullt standardisert. En ny teknologi kan også møte problemer som aldri har blitt oppdaget under implementeringen. Hvordan mestre indikasjonene, forhindre og redusere forekomsten av komplikasjoner har blitt satt på dagsorden uten forsinkelse. For at laparoskopi skal utvikle seg jevnt i fremtiden, må to spørsmål være oppmerksom på:
(I) Standardisering av laparoskopiske operasjoner
Et komplett sett med kirurgiske rutiner bør formuleres, og det bør kreves kirurger for å følge operasjonen.
Laparoskopiske kirurger må ha erfaring med laparotomi og delta på leger i denne spesialiteten. De må ha minst 3 års kvalifikasjoner som å delta på leger og må være dyktige i teknikkene for diagnostisk laparoskopisk kirurgi før de kan utføre laparoskopisk behandlingskirurgi.
Det første trinnet med laparoskopisk kirurgi er å stille en klar diagnose, som krever rik profesjonell klinisk erfaring. Det andre trinnet er å estimere om operasjonen fullt ut kan fullføres under mikroskopet, og prøve å unngå å bytte til laparotomi på grunn av vanskeligheten med operasjonen. Personlig erfaring er veldig viktig på dette tidspunktet. Ikke bryter kirurgiske rutiner, utvid omfanget av indikasjoner, eller overvurder dine egne evner og utføre operasjoner som er utenfor din evne, ellers vil forekomsten av alvorlige traumatiske komplikasjoner øke. Det tredje trinnet er å utføre laparoskopisk kirurgi i henhold til driftsprosedyrer.
(Ii) etablere et lydopplæringssystem for kirurger
Selv erfarne leger i denne spesialiteten må gjennomgå systematisk opplæring. De må forstå og lære å bruke utstyr, instrumenter og forskjellige tilbehør til laparoskopet, bli kjent med driftsrutinene for laparoskopisk kirurgi, og må huske å bruke dette som et kriterium for å utføre operasjonen. Bare gjennom trening kan vi forbedre laparoskopisk gjenkjennelse, kirurgisk smidighet og koordinering, nøyaktighet og sikkerhet for bevegelser.
Leger som mottar opplæring bør først testes av erfarne leger for deres evne til å diagnostisere under mikroskopet. Før de utfører laparoskopisk suturing, knoting og andre kirurgiske operasjoner, bør de gjøre tilstrekkelig preoperativ trening og praksis på treneren først. De skal operere nøyaktig og dyktig, og ha ferdighetene til å operere med begge hender dyktig før de går til operasjonsbordet. De bør først være assistenter, og finne flere muligheter til å observere andres operasjoner nøye og se på kirurgiske videobånd, og deretter utføre operasjoner under veiledning av seniorleger. De kan utføre laparoskopisk kirurgi uavhengig bare etter at de har hatt nok erfaring og har bestått vurderingen av driftsevnen. Fra lett til vanskelig, start med klasse I -kirurgi, og gradvis overgang til kompleks kirurgi etter å ha lært enkle operasjoner. Et lydopplæringssystem bør etableres, og treningsklasser på forskjellige nivåer bør deles i henhold til kirurgi i klasse IV. Kompleks kirurgi bør ha spesiell trening.
V. Nye emner for fremtidig utvikling av laparoskopi
Den videre populariseringen av gynekologisk laparoskopisk kirurgi er den generelle trenden. Posisjonen innen gynekologi blir stadig viktigere, og den har et veldig bredt prospekt. I fremtiden vil denne teknologien fortsette å utvikle seg og fortsette å forbedre seg. For tiden studerer mange lærde og utforsker ytterligere temaer, hovedsakelig inkludert følgende aspekter:
(I) B - modus Ultralydundersøkelse under laparoskopi
Laparoskopi er vanskelig eller kan ikke stille verdifull diagnose for den indre delen av buksolidorganene, retroperitoneale organer, gastrointestinale slimhinne -lesjoner og problemer dekket av vedheft.
